Etter 1 time i baat og 6 timer i buss kom vi til Sayaxche i Peten i Guatemala. her er vi nok de eneste turistene. Det er rart naar man har bodd i et land tildligere, da foeler man seg hjemme. Slik er det for oss naa. Vi har funnet stedets fineste hotell til ca 80 kroner natta, stort rom med bad. Bussen hit var en ordentlig chickenbuss, dvs minibuss stappfull av folk og pikkpakk. God veistandard, men da vi kom til elva som renner gjennom byen, maatte vi over i en lancha (en elvebaat). Det er ingen bro over elva. Det finnes ogsaa en fergepram med paahengsmotor som frakter biler over.
Sayaxche er en by paa anslagsvis 20.000 mennesker, og i morgen gaar ferden videre til Coban, som er hjemlige trakter for oss, selv om det er 15 aar siden vi bodde der.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Hva var grunnen til at dere dro til Sayaxche? Bekjente eller noen spesielle attraksjoner. Jeg har ikke hørt om plassen før.
SvarSlettHer på La Réunion er vi på andre dagen med venting på at riggen skal komme. Føler meg heldig som kan sitte her på et flott hotell på stranda med alle utgifter dekket og få godt betalt i tillegg. Siste nytt er at riggen skal komme til øya i morgen så da blir det antakelig en natt til på øya før vi drar.
30 minutter etter ankomst på hotellet ble passet mitt borte på uforklarlig vis! Skal forklare en annen gang. Da æ oppdaga at d antakelig va tapt va d bare å kaste seg på telefonen å ringe å gå på nett for å søke. Fant ut at Norge faktisk har et konsulat her på øya (!). Då æ ringte dit va d ingen som snakka hverken Norsk eller Engelsk, kun Fransk. Temmelig håpløst å forklare min situasjon då.. Da ringte æ den Norske ambassaden i Paris der den første æ traff nekta å hjelpe fordi det va konsulate her nede som skulle hjelpe meg. Ambassaden i Paris insisterte på at generkonsulen her nede snakka Engelsk. Ette å ha nekta å legge på bei første dama æ traff så lei at ho satt meg over t ei anna som va utrolig hjelpsom og som kontakta konsulatet her nede og fant da t sin store overraskelse ut at konsulen ikkje snakka et kvekk av hverken Norsk eller Engelsk. Iallefall så va d om å gjøre å få ordna så æ kunne reise ut på riggen. Pass eller nødpass kunne æ ikkje få, men æ har kopi av passet og i tillegg har æ erklæring fra politiet om at passet e stjålet. Å få erklæringa ut av det lokale politiet va heller ikkje lett, dæm va overhodet ikkje interessert i nåkka papirarbeid, men heldigvis hadde Sevan Marine utstyrt meg me sjåfør som kunne flytende fransk og OK engelsk og ette en god diskusjon fikk vi viljen vårres.
Neste post på programmet va å få ordna passbilda og så dra t d norske konsulatet. Æ hadde fådd adressen og regna me at d va en smal sak å finne konsulatet. D ligg vel på et fancy advokatkontor midt i byen tenkte æ.. Sjåføren ga æ fra meg og æ dro i vei aleina. Å få tatt bilda gikk greit nok, klokka va et stykke utpå dagen og ambassaden i Paris ringte å sa at konsulen satt å venta. Jaja, d e vel bare å hive seg i en Taxi og så e æ snart der.
Ette en halv time me leiting ette en Taxi midt i byen uten å se en einaste en! Fikk æ tak i numret t taxisentralen ringte opp og ga telefon bort t nån dame på gata som snakka me sentralen og sammen fant dæm nok ut at æ trengte en taxi t dit æ sto. Veit ikkje om sentralen hadde sendt den dit eller ikkje, men d kom no en taxi til slutt.
Sjåføren hadde tydeligvis aldri hørt om hverken det norske konsulatet eller gata den sku ligge i, så vi kjørte rundomkring å spurte ca 10 stykka uten å finne nån som hadde hørt om gata, så æ slo numret t konsulen og ga telefonen t sjåføren og dæm skjønte greia og sjåføren fant ut kor vi skulle. Vi kjørte då et stykke ut av byen og kom t et industriområde og stoppa fremfor et halvshabby lagerbygg uten nåkka kjennetegn på at d va et konsulat anna enn to strøkne BMW som sto uttafor. Æ betalte for taxien og gikk inn. Det va d mørkt og tomt, men innerst i bygge kom d lys ut av ei dør, og der satt jaggu den norske stats forlengede arm på La Reunion - den gamle Monsieur le Consul Claude Repiquet. Han visste såklart ikkje ka han sku gjøre (tvile på at han hadde sett nordmenn før) men ambassaden i Frankrike hadde faksa over papiran for å søke om pass og instruert han om å ringe opp når æ dukka opp. Han ringte ambassaden og dæm fungerte som tolk og forklarte ka æ sku fylle ut. Etter at søknaden va ferdig utfyllt sendte konsulen brevet me søknaden t ambassaden i Frankrike så skulle dæm fylle ut de opplysningen konsulen egentlig skulle fylle ut, og dæm sku også sende søknaden t Norge og ordne sånn at passet forhåpentligvis vente på meg i Cape Town når æ kjæm dit.
Æ måtte bare ta nån bilda av konsulatet og et bilde av konsulen me konsulatskiltet støtta opp mot et hjørne og bilde av Kongen på veggen (Ja, d va faktisk han Harald og ikkje han Olav). Konsulen va nok ikkje heilt konfortabel me d, men han va så ydmyk at han stilte opp :)
SvarSlett- Knut